Sakset fra: Dagbladet 21.08.2011
Skrevet av: Geir Ramnefjell
EN PUSSIG effekt av terroren 22. juli er at Arbeiderpartiet er blitt symbolet på en liberal innvandringspolitikk.
Du skulle ganske langt ut på høyresiden i norsk politikk for å finne noen som mente det for litt over en måned siden. Hvis den merkelappen i det hele tatt kunne sies å klebe til partiet, var det et image som Ap med stor iver forsøkte å distansere seg fra. Den ble sikkert ikke dempet av at politiske analyser påpekte at luka de tettet mot Frp i innvandringspolitikken, var med på å øke partiets oppslutning på meningsmålingene.
VI KAN TA et par høydepunkter. Fire dager før stortingsvalget i 2009, kastet Rune Gerhardsen og Jan Bøhler en brannfakkel inn i debatten - de ville internere kriminelle asylsøkere. Ordbruken var av den direkte typen: «Mange av dem vet at de aldri vil få asyl i Norge. De kommer hit for å utnytte og misbruke vår romslighet til å selge dop eller begå andre kriminelle handlinger», sa Gerhardsen til Dagbladet. Tidligere i sommer ble Oslo rystet av en rekke overfallsvoldtekter, flere av dem påstått utført av asylsøkere.
Da rykket Ap's byrådslederkandidat i Oslo, Libe Rieber-Mohn, ut med et kontroversiell forslag: å psykologteste alle asylsøkere for å finne mulige overgrepsmenn. Når Jens Stoltenberg etter terrorangrepene sa at han ikke ville starte noen heksejakt på ytringer, kan det godt hende han hadde noen av Ap's egne i bakhodet.
RETORIKKEN ER ofte det springende punktet når innvandringspolitikken skal formuleres - fordi området er så betent. Ap satte derfor inn sølvtungen Jonas Gahr St0re som leder av sitt integreringsutvalg - som dermed samtidig fikk brynet seg på hjemlige problemstillinger av den virkelig skitne typen. Det har gitt seg nesten komiske utslag. Etter at Ap's Iandsmøte hadde vedtatt å forby hijab i domstolene - etter anbefaling fra integreringsutvalget -kom Støre med en innrømmelse. Ja, det var et høyt antall kvinner som studerer juss, og flere av dem bærer religiøse hodeplagg. Ap's formulering ville gjøre det umulig for dem å gjøre karriere som politiadvokat eller i domstolene. «Dette er et dilemma som plager meg litt», konkluderte Støre.
DENNE SKRANKEN mot sosial mobilitet i deler av innvandrer befolkningen plaget også AUFs representanter på Iandsmøtet, som sterkt tok til orde for å avvise forslaget. De hadde tross alt flere ungdomspolitikere med innvandrerbakgrunn blant seg som nettopp kunne få sine skjebner beseglet av formuleringen.
l Lys av det politiske klimaet etter 22. juli er det også spesielt å se tilbake på noe av opptakten til vedtaket på Ap -landsmøtet - striden om bruk av hijab i politiet.
Etter at Justisdepartementet ved en glipp publiserte det som var Storbergets holdning: at det burde gis grønt lys for hijab i politiet, tok det seks dager før snuoperasjonen kom. Berørte parter skulle høres først. Da eksploderte det i kildejakt i Justisdepartementet, opprør i Stortinget og beklagelse fra Stoltenberg. Justisminister Storberget avbrøt ferien for å fortelle at saken ble lagt bort, før han fikk et illebefinnende som følge av arbeidspresset. Arbeiderpartiet var altså i ferd med å presentere et liberalt innvandringspolitisk forslag. Men i stedet for å forsvare det, gikk de bokstavelig talt ned for telling som følge av slagene og sparkene de fikk på veien tilbake.
PARTIET HAR også vært med på å skape Norges eneste forfulgte forfatter i moderne tid. Maria Amelie-saken ble i offentligheten en strid om asylpolitikk, men handlet dypest sett om ytringsfrihet. Amelie ble først pågrepet i det hun utga ei bok, og engasjerte seg i debatten om papirløse innvandrere. Etter å ha blitt sendt ut av landet, slo hun seg ned i Krakow, støttet av foreningen for forfulgte forfattere - en tvilsom æresbevisning for den norske regjeringen.
ALT DETTE skjedde før noen begynte å snakke om Utøya-generasjonen, og før offentligheten fikk en bevissthet rundt at Norge har en stor gruppe av mennesker med innvandrerbakgrunn som ønsker å bidra til å gjøre Norge til et godt samfunn - for alle. Mange har gitt uttrykk for at Frp etter dette må gå i seg selv, og stake ut en ny kurs for politikken sin. Da virker det urimelig å ikke kreve det samme av Arbeiderpartiet.

