Skrevet av: Stian BromarkFridtjof Nansen var forut for sin tid. Han er forut for vår tid.
Er du blitt sløv? Har du hørt for mye om nød og elendighet? «Fra tusener paa tusener av hjemløse flyktninger, av lidende og døende mennesker i forskjellige lann, lyder nu nødropene. Folk hører dem, men blir helst sittende». Ordene ble publisert i Tidens Tegn januar 1926, forfattet av Fridtjof Nansen, men de kunne like gjerne være skrevet i 2011.
l går var det nøyaktig 150 år siden han ble født. Fra Brasil via Aten til Oslo ble det avholdt storstilte arrangementer, slik at politikere og ambassadører har kunnet sole seg i glansen av den norske polarhelten, vitenskapsmannen og diplomaten.
Slik har man lykkes med å ufarliggjøre en kronisk kritiker av det politiske etablissementets byråkratisme, tåkeprat, unnfallenhet og humanistiske svik. «Regjeringene, særlig de som var med om å styrte iallfall mange av disse mennesker i ulykken, må gi en håndsrekning. Men så vanskelig! Først må det jo unnersøkes om papirene er i orden (...) men imens dør de som lider, og det blir jo iallfall ferre å hjelpe!».
l går ble han hyllet på Universitets plassen i Oslo sentrum. FNs generalsekretær Ban Ki-moon var der, således kong Harald, statsministeren og andre prominente gjester. De vil alle framstå som Nansens arvinger. «Han gikk foran og viste at vi alle har ansvaret for å stille opp for mennesker som lider og mennesker som er på flukt», uttalte Jens Stoltenberg i helgen. Utsagnet er gyldig, men uforpliktende. Nansen blir redusert til en harmløs fredsapostel og dialogambassadør.
Brodden er fjernet, erstattet av søt glasur. Et koldtbord for enhver smak.
Det bør ikke være likegyldig hvem som framstår som Nansens barnebarn. De siste 20 årene, rundt omkring da Utenriksdepartementet bestemte at Norge skulle bli en humanitær stormakt, har våre regjeringer knyttet det ideologiske fundamentet tilbake til Nansen. «Arven etter Nansen», som refrenget lyder i festtalene. Fredsprosesser i Midtøsten, dialogarbeid på Sri Lanka, konflikthåndtering i Sudan. Det spiller ingen rolle om vi bomber i Beograd eller Bagdad, Norge er en fredsnasjon. Den norske regjeringen er Nansen-forvaltere. Derfor var det et lykketreff at papirløse Maria Amelie kunne arresteres på Lillehammer utenfor Nansen-skolen ved inngangen til jubileumsåret. Utkastelsen var i tråd med «Nansens ånd».
Jonas Gahr Støre sto for den offisielle åpningen av Nansen-Amundsen-året i Tromsø 23. januar. Utenriksministerens tale ble avløst av demonstranter som krevde at Maria Amelie skulle få bli og at regjeringen skulle gjøre noe med situasjonen for papirløse i Norge generelt. «Det vil ikke være å ære Nansens minne. Å gi forhåpninger om at det å holde lenge nok ut i Norge fører til at du får bli, sender et signal hvor mange kommer til å si at dette er veien inn i Norge. Da vil vi miste kontrollen over asyl- og innvandringspolitikken og muligheten til å gi beskyttelse til de som trenger det», svarte Støre. «Hurra for Nansen i dag!», skrev Amelie på Twitter i går. Støre, Stoltenberg og Solheim sa det samme, om enn med andre ord. Nansen var en bredskuldret mann med buldrende røst. Nå er han redusert til luft, vind og ingenting, akkompagnert av Sissel Kyrkjebø på Universitetsplassen.
Nansen hjalp russiske, armenske og greske flyktninger. Ikke som en offisiell representant for Norge eller Folkeforbundet, men som frilansdiplomat i det godes tjeneste. Flyktningarbeidet var kontroversielt. Han brukte sine egne kanaler, tidvis sine egne penger, og samarbeidet mer med NGO-er enn regjeringer. Statsledere sto impotente tilbake, fanget i avveininger og særinteresser. Nansen spilte ikke på lag med politikere og diplomater, han trosset dem. «Til slutt er det nu heller ikke stort annet enn kamp for makt politikernes kampe gaar ut paa», som han formulerte seg i Nobelforedraget. Har man først sett nøden på nært hold - som politikerne ikke gjorde - vil man innse at det ikke lenger er programmer, «ikke mere papir, ikke lenger ord, verden trenger. Det er handling, iherdig og møisommelig arbeid...». Der statslederne så geopolitikk, bolsjeviker og røde farer, hjalp Nansen sultne og lidende mennesker, til tross for at han visste at det kunne brukes i propagandaøyemed. Nestekjærlighet i praksis, i et klima der «selvmorderisk egoisme raar grunden».
Offisiell norsk asyl- og flyktningpolitikk er ikke preget av nestekjærlighet. Og retorikken gjennomsyres av feighet, unnvikenhet og egeninteresse: Vi kan ikke hjelpe deg, for vi må hjelpe noen andre. Vi må beskytte våre verdier. Mennesker uten papirer er ikke like mye verdt som mennesker med papirer. Vi sender ut små barn for å leve på gata i Italia. Politiet glemmer en asylsøker på glattcelle i åtte dager. Palestinere bor i telt utenfor Jakobs kirke. Flyktninger fra Iran, Jemen, Afghanistan og Kurdistan søker asyl i Johanneskirken i Bergen. Livet på Trandum utlendingsinternat er et minihelvete. «Verre enn et fengsel», ifølge Amelie. Daglig leser vi vitnesbyrd om mennesker som tvinges ut i desperasjon på grunn av stivbeint regelverk. Vi ser ingen forbindelse mellom asylsøkerne fra Afghanistan og Norges deltakelse i krigen i samme land. «Regjeringene, særlig de som var med om å styrte iallfall mange av disse mennesker i ulykken, må gi en håndsrekning».
Vi har Nansen-arvinger i Norge, men ikke blant dem som rir på paragrafer. De jobber i Amnesty, i Helsingforskomiteen, i NOAS eller Redd Barna. De kan være selvstendige aktører, som Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal, forfattere av den ferske bokutgivelsen «Illegal. Papirløs i Norge». De kan til og med være kommunepolitikere, som bystyret i Trondheim som nå har gått inn for at ureturnerbare asylsøkere skal få lov til å arbeide. Når statssekretær Pål Lønseth er i byråkratisk harnisk og kaller vedtaket «dårlig» og «urettferdig», vet du at 150-årsjubilanten hadde rett: «Hykleriet er lastens hyldest til dyden».
stian.bromark@dagsavisen.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar