Taper søker heltestatus

Sakset fra: Aftenposten 25. juli 2011

Skrevet av:
Dag Furuholmen
spesialist i psykiatri

Det er interessant at narsissistisk selv-fremstilling er blitt en sosialt akseptert måte å komme seg frem på i mediesamfunnet, skriver Dag Furuholmen. Fergen fraktet også i går folk over til Utøya.
FOTO: INGAR STORFJELL

Smerte og sorg. Vi har en sekstenårig sønn, som klarte å gjemme seg, og til sist svømme unna drapsmannen på Utøya. Vi sitter igjen, hele familien, med en følelse av uvirkelighet og nummenhet. Det er ikke lykke vi føler over at sønnen vår overlevde, det er smerte over at han ble utsatt for Breiviks totale avspaltning fra det menneske­lige, det er sorg over alle som ikke fikk sine unge hjem, og det er bekymring for hvor­dan denne hendelsen vil måtte påvirke de gjenlevende og de berørte familiene frem­over.

Unge som faktisk var våkne, interesserte og engasjerte i hvordan videreføre og forme et samfunn, ble ofret for en tapers forsøk på å gjøre sine fantasier om storhet og makt til virkelighet gjennom å henrette forsvarsløse unge mennesker.

Selvutnevnt martyr. Det har vært man­ge politiske analyser av Anders Behring Breiviks handlinger ut fra hans tilknytning til en europeisk anti-islamiseringsbevegelse, og hans referanser til Quisling-paralleller hos dem som er åpne for et flerkulturelt samfunn. Man har også beskrevet hans for­søk på å utrope seg selv til martyr, helt og korsridder.

Psykologisk sett er det nærliggende å for­stå ham som en personlighetsforstyrret mann. Slik jeg tolker ham, har hans sosiale isolasjon, og manglende evne til vennskap og samspill med andre, gitt behov for et kompenserende selvbilde som misforstått geni, med suverene politiske analyser, en overlegen moral der målet helliger midde­let og en opplevelse av hat som trenger en ytre fiende for å kunne plasseres utenfor seg selv.

Hatet gir også en falsk følelse av styrke og en ensrettet målrettethet som har gjort det mulig for ham å opprettholde sine planer i det skjulte over så lang tid. Hans planer om en gang endelig å kunne materialisere sin narsissistiske storhet vil også fungere slik at «bordet fanger». Skulle han på et tidspunkt ha måttet oppgi disse planene, ville han samtidig måttet oppgi sine oppkonstruerte storhetsforestillinger om seg selv og sin rolle i verden.

Patetiske bilder. På et samfunnsmessig nivå er det også interessant at narsissistisk selvfremstilling er blitt en sosialt akseptert måte å komme seg frem på i mediesamfun­net, blant annet i en del realityserier der fa­sade og det å bli sett betyr alt. Slik sett er Behring Breiviks patetiske bilder av seg selv i frimureruniform og i militærutstyr med vå­pen et godt eksempel på psykologisk umod­ne forsøk på å skape personlighetskompensasjoner. Jo mer innvendig tomhet og følelse av tilkortkommenhet, jo mer behov for ytre illusjoner.

Det er også en utbredt strategi i totalitære politiske sammenhenger å gjøre seg til offer. Vi kjenner dette godt frå totalitære islamister og fundamentalistiske kristne. Denne ty­pe strategier, som også gir de såkalte ofrene legitimitet til å opptre psykopatisk, er også anvendt av hele befolkningsgrupper. For eksempel i Israel og Palestina, der begge grupper konkurrerer om status som det in­ternasjonalt mest anerkjente offeret.

Ingenting å beundre. I denne type logikk legitimeres derved en tilsvarende hensyns­løs voldsbruk og plassering av eget hat på en hel befolkningsgruppe. Slik sett er det store internasjonale trender som også påvirker enkeltindividers tenkning og rettferdiggjøring av egen vold.

Behring Breivik har påberopt seg å være såkalt forfulgt og trakassert av arbeiderpartiets ungdom. I realiteten er det kanskje en kompensasjon for å være en mobbet og mis­tilpasset ungdom. Og dette er kanskje ho­vedpoenget i mitt innlegg, og som er spesielt viktig å forstå for mulige potensielle beund­rere. Her er det ikke noe å beundre. Anders Behring Breivik er en umoden taper, som har drept over nitti mennesker i et forsøk på å opprettholde sin manglende selvfølelse.