Å beskytte seg selv

Sakset fra: Perspektiv 02.2011
Lederartikkel

• Da FNs sikkerhetsråd 17. mars vedtok resolusjon 1973 gikk det ikke mange da­gene før norske jagerfly var på vingene for «å beskytte sivile liv» i Libya. Mellom 19. mars og 26. mai ble, ifølge libyske myn­digheter, mer enn 700 sivile drept og flere enn 4000 såret som følge av NATOs luft­angrep. Hvor mange sivile liv NATOs bom­ber har spart er vanskelig å fastslå.

Det vi kan fastslå er at borgerkrigen og NATOs krigføring har resultert i nærmere en million flyktninger og tusener av in­ternt fordrevne. De aller fleste er blitt tatt imot av Libyas fattige naboland.

En stor gruppe av de som har forlatt Libya er mennesker som har flyktet fra krig og forfølgelse i land som Somalia, Er­itrea og Sudan. Før opprøret i Libya had­de Gaddafi og EU inngått avtaler som? sørget for at disse flyktningene ikke fikk muligheten til å søke beskyttelse i Euro­pa. Mange havnet i Gaddafis internerings-leirer og fengsler. På denne måten sikret Gaddafi gode handelsavtaler i bytte mot å stoppe asylsøkere og migranter til Eu­ropa. EUs eget grensepoliti - FRONTEX har satt en effektiv stopper for asylsøkere og bidro i fjor til å halvere antallet asylsøkere til Italia. I Sør-Europa var nedgan­gen på 33 prosent, i Norge var nedgangen på 42 prosent og for hele Europa var det i fjor seks prosent færre asylsøkere. Før krigen i Libya var antallet asylsøkere til Europa det laveste på 20 år.

• Desperate flyktninger forsøker nå i tu­sentall å ta seg over havet fra Libya og Tu­nisia til Italia og Malta. Kyniske mennes-kesmuglere og skrøpelige farkoster har ført til en rekke forlis. Hittil i år har mer enn 1500 flyktninger omkommet på ha­vet. En av ti som forsøker setter livet til. Europas reaksjon på flyktningkrisen har vært å beskytte seg selv.

Den første bølgen som ankom den italienske øya Lampedusa i kjølvannet av «Den arabiske våren», var hovedsaklig tunisiske migranter. De søkte bedre livs­vilkår, etter regimeskiftet i januar. Situasjonen er imidlertid en annen for mange av dem som ankommer fra Libya. - Alle har et umiddelbart beskyttelsesbehov. De er på flukt fra en krig i full utfoldelse, som generalsekretær Bjarte Vandvik i Det europeiske rådet for flyktninger i eksil (ECRE) uttrykker det.

• Hadde de samme europeiske landene som nå bomber i Libya vist like stor vilje og evne til å beskytte flyktninger ville tro­lig antallet omkomne på havet vært langt lavere. Generalsekretær Ann-Margrit Austenå i Norsk organisasjon for asylsø­kere (NOAS) treffer hodet på spikeren, når hun peker på at det er et paradoks at EU og NATO deltar i en såkalt humanitær krigføring for å spare sivile, samtidig som de samme landene ikke stiller opp med tilstrekkelig humanitær bistand til dem som nå flykter.
Det er også riktig å hevde at vi burde ha forberedt oss grundigere på å ta imot flyktninger og lagt opp til en mer hen­siktsmessig byrdefordeling mellom flere/ de europeiske landene? For mens euro­peiske politikere kappes om å beskrive situasjonen som en krise, er faktum at Europa kun bærer en brøkdel av flykt-ningbyrden.

• Det er prisverdig at Norge har bidratt med 80 millioner kroner til Egypt og Tu­nisia, og bidrar til driften av UNHCRs kon­torer i regionen. Norge har også sagt ja til å ta imot 340 flyktninger. Spørsmålet er om ikke Norge burde tatt imot langt flere og gått foran som et godt eksempel i et Europa som gjør mer for å beskytte seg selv enn de sivile som flykter fra krigførin­gen i Libya.